Kompetent, men til tider sjelløst.

Det er en kjensgjerning at selv den beste juleplata har en begrenset - om enn intens - levetid. Skal den vare adventstida ut, og i tillegg være aktuell til neste år, må den inneholde mer enn pretensjoner, mer enn bare tekster om jul. Stemning blir det først når ordene formidles med innlevelse, i en passende innpakning. Som julesangfortolker har man to muligheter: Man kan enten hvile seg på den sakralt høytidelige tradisjonen eller satse på å være varm, nær og hjemmekjær.

Benedicte Adrian er en ytterst kompetent vokalist, men i forsøket på å være begge deler, faller hun midt mellom de to stolene. Utvalget er variert og består av både gammelt og nytt, på norsk, engelsk, fransk og latin, men framføringene er sterile og overflatiske. Symptomatisk nok er avslappede «Le Manege», med barna Viktor og Alexia som korister, og nedstrippede «Midt i hårdest vinter» platas to beste spor.

Det er lett å glemme midt oppi alt kjas og mas, men stemning er og blir viktigere enn staffasje og pynt - spesielt i jula.